Leik med kontrastar
TEATERSongs of the Dragons Flying to Heaven
Skrive og regissert av Young Jean Lee
Scenografi: Eric Dyer
Koreografi: Dean Moss
Med Becky Yamamoto, Brian Bickerstaff, Juliana Francis Kelly, Haerry Kim, Jun Sky Kim og Jennifer Lim
Teaterhuset Avant Garden, Ubåtbunkeren Dora i Trondheim
Bildet: GLADVALD? Vald og undertrykking pakka inn i ein smilande presentasjon. FOTO: CARL SKUTSCH
Ein intelligent og humoristisk leik med kontrastar, tabu, kjønn og rase.
Den berre trettifire år gamle regissøren og manusforfattaren Young Jean Lee er fødd i Korea, men vaks opp i USA. Desse to ganske ulike kulturelle bakgrunnane er det ho utforskar, set opp mot kvarandre, leikar seg med og freistar å utfordre publikum med i produksjonen ”Songs of the Dragons Flying to Heaven”. Han har vore vist i USA og mange stadar i Europa dei siste to åra, og har både vunne prisar og hausta gode kritikkar. Nå er det gjestespel i Norge i samband med Nettverk for scenekunst.
”Songs of the Dragons Flying to Heaven” er ei kontrapunktisk framsyning der Lee bygger opp forventingar, gjer kontrasterande sprang eller gir publikum det motsette av det vi hadde trudd, leikar seg med fordommar, tabu og kulturelle skilnadar. Alt opninga, som du trur er dårleg planlegging, er akkurat det motsette. Publikum blir leidd inn i det vi reknar med er teateret, men under kinesiske rislamper må vi vente i nærast det uendelege før vi på lange steinsenger får vandre inn i den verkelege salen der scena er ein parafrase over eit buddhist-tempel bygd i kryssfiner! Slik held det fram med ei historie som ikkje er ei historie, men ei rekke tablå, tilsynelatande utan samanheng og med store uventa sprang i form og innhald. Hovudpersonen er ei jeanskledd koreansk jente med særs amerikansk framtoning (Becky Yamamoto). Det er ikkje vanskeleg å skjøne at ho er Young Jean Lees alter ego i ei oppsetting som nok er temmeleg sjølvbiografisk. Ho held lange monologar om kva som er viktigast av etnisk opphav eller personleg identitet, om å vere minoritet, og kva som skjer når folk som i utgangspunktet tilhøyrer ein majoritet opplever å kome i mindretal. Det er koreansk kulturarv, amerikansk oppvekst, globalisering, rasisme, kulturelle kollisjonar og eigne kompleks presentert humoristisk og intelligent. Så blir det heile kontrastert av tre atskillig meir koreanske jenter kledd i chima jeogori, ein koreansk nasjonaldrakt. Dei er yndige, velkoreograferte og grasiøse, og dei spelar på ei smilande overflate, men det er meir enn tydeleg at her er atskillig mørkare botnar. Desse motsetnadane får vi tydeleg illustrert når dei like smilande syner oss ulike dramatiske former for rituelle sjølvmord medan amerikansk julesong fyller lydbildet! For å gjere den koreansk-amerikanske kulturkollisjonen fullkomen, kommer etter kvart eit kvitt par fram og spelar ut sine overflatiske og heilt absurde samlivsproblem.
Med intelligente tekstar, raske kontrastfylde skift og ein presentasjon der det stygge blir kledd i vakker innpakking og våre forventingar og fordommar blir utfordra, alt i særs humoristiske vendingar, får Young Jean Lee oss til å sjå motsetnader, tenke over eigne haldningar og ikkje minst le av eigne fordommar. Ho nyttar ulike presentasjonsformer som video, skuggespel, voiceover, dans, velkoreograferte opptrinn og meir tradisjonelt teater, og sjølv om det nok er mye undertekst, er likevel alt spela i store og særs tydelege bokstavar.
”Songs of the Dragons Flying to Heaven” er politisk ukorrekt, underhaldande og velspela teater. Produksjonen blir hevda å vere representant for det beste som skjer i amerikansk dramatikk for tida, særleg av di han skal vere så dristig. Eit relativt blasert norsk teaterpublikum vil neppe finne noko særleg sjokkerande ved denne oppsettinga, og dermed blir ho også eit ufrivillig bilde på dei kulturskilnadane ho freistar å presentere. Norge er ikkje USA, og slik tapar nok produksjonen ei viktig side. Men han greier likevel å rive litt i fordommane til sjølv dei mest liberale av oss, og det gjer godt. Oppsettinga blir vist på Black Box i Oslo tysdag og onsdag denne veka, og på Teatergarasjen i Bergen laurdag og sundag.
Amund Grimstad
Ein intelligent og humoristisk leik med kontrastar, tabu, kjønn og rase.
Den berre trettifire år gamle regissøren og manusforfattaren Young Jean Lee er fødd i Korea, men vaks opp i USA. Desse to ganske ulike kulturelle bakgrunnane er det ho utforskar, set opp mot kvarandre, leikar seg med og freistar å utfordre publikum med i produksjonen ”Songs of the Dragons Flying to Heaven”. Han har vore vist i USA og mange stadar i Europa dei siste to åra, og har både vunne prisar og hausta gode kritikkar. Nå er det gjestespel i Norge i samband med Nettverk for scenekunst.
”Songs of the Dragons Flying to Heaven” er ei kontrapunktisk framsyning der Lee bygger opp forventingar, gjer kontrasterande sprang eller gir publikum det motsette av det vi hadde trudd, leikar seg med fordommar, tabu og kulturelle skilnadar. Alt opninga, som du trur er dårleg planlegging, er akkurat det motsette. Publikum blir leidd inn i det vi reknar med er teateret, men under kinesiske rislamper må vi vente i nærast det uendelege før vi på lange steinsenger får vandre inn i den verkelege salen der scena er ein parafrase over eit buddhist-tempel bygd i kryssfiner! Slik held det fram med ei historie som ikkje er ei historie, men ei rekke tablå, tilsynelatande utan samanheng og med store uventa sprang i form og innhald. Hovudpersonen er ei jeanskledd koreansk jente med særs amerikansk framtoning (Becky Yamamoto). Det er ikkje vanskeleg å skjøne at ho er Young Jean Lees alter ego i ei oppsetting som nok er temmeleg sjølvbiografisk. Ho held lange monologar om kva som er viktigast av etnisk opphav eller personleg identitet, om å vere minoritet, og kva som skjer når folk som i utgangspunktet tilhøyrer ein majoritet opplever å kome i mindretal. Det er koreansk kulturarv, amerikansk oppvekst, globalisering, rasisme, kulturelle kollisjonar og eigne kompleks presentert humoristisk og intelligent. Så blir det heile kontrastert av tre atskillig meir koreanske jenter kledd i chima jeogori, ein koreansk nasjonaldrakt. Dei er yndige, velkoreograferte og grasiøse, og dei spelar på ei smilande overflate, men det er meir enn tydeleg at her er atskillig mørkare botnar. Desse motsetnadane får vi tydeleg illustrert når dei like smilande syner oss ulike dramatiske former for rituelle sjølvmord medan amerikansk julesong fyller lydbildet! For å gjere den koreansk-amerikanske kulturkollisjonen fullkomen, kommer etter kvart eit kvitt par fram og spelar ut sine overflatiske og heilt absurde samlivsproblem.
Med intelligente tekstar, raske kontrastfylde skift og ein presentasjon der det stygge blir kledd i vakker innpakking og våre forventingar og fordommar blir utfordra, alt i særs humoristiske vendingar, får Young Jean Lee oss til å sjå motsetnader, tenke over eigne haldningar og ikkje minst le av eigne fordommar. Ho nyttar ulike presentasjonsformer som video, skuggespel, voiceover, dans, velkoreograferte opptrinn og meir tradisjonelt teater, og sjølv om det nok er mye undertekst, er likevel alt spela i store og særs tydelege bokstavar.
”Songs of the Dragons Flying to Heaven” er politisk ukorrekt, underhaldande og velspela teater. Produksjonen blir hevda å vere representant for det beste som skjer i amerikansk dramatikk for tida, særleg av di han skal vere så dristig. Eit relativt blasert norsk teaterpublikum vil neppe finne noko særleg sjokkerande ved denne oppsettinga, og dermed blir ho også eit ufrivillig bilde på dei kulturskilnadane ho freistar å presentere. Norge er ikkje USA, og slik tapar nok produksjonen ei viktig side. Men han greier likevel å rive litt i fordommane til sjølv dei mest liberale av oss, og det gjer godt. Oppsettinga blir vist på Black Box i Oslo tysdag og onsdag denne veka, og på Teatergarasjen i Bergen laurdag og sundag.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 18. november 2008)
innlegg av Amund Grimstad på
05:00
<< Startsiden