Eg fann, eg fann!

INSTALLASJON

Fortellerorkesteret
Av og med Verdensteatret
Produsert av Asle Nilsen, Håkon Lindbäck, Lisbeth J. Bodd, Piotr Pajchel og Christian Blom
Teaterhuset Avant Garden, Ubåtbunkeren Dora i Trondheim

Bildet: SKROT: Sinnrike figurar laga på grunnlag av skrot og skrammel dannar opplevingsrike projeksjonar på skjerm og vegg. FOTO:VERDENSTEATRET

I ein særs kompleks multimedial produksjon har Verdensteatret skapt sitt eige opplevingsrike og sanselege univers av velsynkronisert skrot og skrammel.

I den gamle tyske ubåtbunkeren Dora på Nyhamna i Trondheim presenterer Verdensteatret i samarbeid med Teaterhuset Avant Garden ”Fortellerorkesteret”. Produksjonen, om eg skal nytte eit nøytralt omgrep, er så sjangeroverskridande at han kan etterlate ein kvar teatermeldar eller kritikar relativt språklaus. I grenseområda mellom installasjon, bildekunst og mekanisk figurteater, for ikkje å nemne ei rekke andre kunstartar, har kompaniet skapt sin eigen sjanger. Kva han er og korleis ein skal rubrisere han, får vere opp til kunsthistorikarar og teatervitarar å dømme. Sjølv vil eg fortelle om opplevinga der og då. For dette er flyktig og forgjengeleg kunst og ei særs individuell sanseoppleving.

I eit stort nake rom er det montert opp eit sinnrikt og datastyrt figurteater som synkronisert med lyd og lys framstår både på eigne bein og som skuggeprojeksjon på bakvegg og skjerm, for ikkje å seie på fram- og sidevegger. Verdensteatret tar i bruk heile rommet, og i ein imponerande syntese av datateknologi, rask og rot, lyd, musikk, lys og sikkert meir til blir vi leidd inn i ei kaleidoskopisk verd. Det er inga historie som blir fortald, og den som vil finne ei tolking eller forstå produksjonen, vil i beste fall ende opp med ei særs privat forståing. Her er det opplevinga som står i sentrum. Ho er der og då, og kan skape stemningar, assosiasjonar og gode kjensler, men sikkert også det motsette.

For meg personleg, og eg understrekar at dette er personleg, var opplevinga som barndomens første møte med Teknisk museum, som å kome attende til Tekno og Mekano, det vil seie verda før Lego, samstundes som Verdensteatret også tok meg med til så ulike stadar som isfjella i Arktis og rismarkene i Indokina. Dei robotstyrte gjenstandane som utgjer figurteateret, er lett attkjenneleg skrot, drivved og ulike ting dei fann på Grønland for fem år sia. Som ein moderne Espen Askeladd har dei samla rot og rask i fall dei skulle få bruk for det, gitt det nytt liv, synt det fram i ei heilt anna setting i ei estetisering av det banale, trivielle og kvardagslege. Denne sida av produksjonen er nok mest som bildekunst å rekne, men projeksjonane og det mekaniske figurteateret har eit meir scenisk språk. Og trass i at det ikkje blir fortalt noka eintydig historie, har produksjonen likevel sin eigen, tydelege dramaturgi.

Framsyninga tar om lag tre kvarter og går i loop slik at ein kan hoppe ut og inn av ho når ein vil. Men også innafor dei tre kvartera opplever eg mindre loopar og tilfelle av déjà vu når lysbilde, film, skuggeprojeksjon og figurar truleg har større slektskap enn det som er tilfeldig. Produksjonen er særs kompleks, og det ligg eit imponerande teknisk arbeid bak synkroniseringa av alle dei ulike presentasjonsformene. Å freiste å oppsummere ”Fortellerorkesteret” i få ord er uråd, men ei polyfon maskin som kan gjere trolldom med rommet ho står i, får vere denne meldarens noko ufullkomne konklusjon.

Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 8. november 2008)