Eit gløymd opprør
TEATER
Raud vinter
Av Torvald Sund
Musikk: Knut Anders Vestad
Regi: Arnulf Haga
Scenografi: Monica Nestvold
Torvteatret, Levanger
Ein lite påakta del av norsk historie har fått sitt songspel, - og det var på høg tid.
Den moderne nasjonsbygginga i Norge tok til i 1814, men det demokratiske prosjektet tok først for alvor fatt med Thranerørsla rundt 1850. At agitasjonen til Marcus Thrane blei møtt med fengsling, og endte med emigrasjon til USA, er godt kjend. Men at fengslinga av ein av Thranes agitatorar i Levanger i februar 1851 førte til opprør og militær unntakstilstand med det resultatet at fleire av dei lokale rebellane fekk seks til ni års straffarbeid på Akershus, er langt frå del av allmennkunnskapen i kongeriket. Nå har denne dramatiske hendinga fått sitt songspel, og ut denne månaden står Levanger på hovudet for å dokumentere at byen for 155 år sidan stod i revolusjonens første rekke, og skapte overskrifter i aviser over heile verda.
I februar 1851 kom verdsrevolusjonen til Levanger. Thranittaragitatoren Carl Johan Michelsen held møte for å skipe arbeidarforeining, og for å agitere for allmenn røysterett, og det som vi i dag ser som heilt sjølvsagte demokratiske rettar. Dette blei for dryg kost for borgarskapet i Levanger, og Michelsen blei fengsla. Men der gjorde proprietær og lensmann opp rekning utan vert. Arrestasjonen førte til eit opprør som sette Levanger på hovudet og verdskartet i tre dramatiske døgn i februar 1851. Det blei sjølvsagt eit nederlag, og alle leiarane fekk lange tukthusstraffar. Men opprøret gav gjenlyd, og varsla om kva som ville kome. Om dette skreiv Åke Jünge boka ”Tre dagar i februar” i 1994. Nå har forfattaren Torvald Sund saman med komponisten Knut Anders Vestad skrive eit songspel om dei dramatiske dagane, og laurdag var det premiere på det same torget der slaget stod for 155 år sia.
Songspelet til Sund og Vestad er tru mot det historiske bakteppet, men har lagt inn ei kjærleikshistorie for å krydre det heile. Det er blitt eit poetisk og vakkert lite spel i spelet, men eg er uviss på om ei så sterk hending treng slik krydring. Handlinga går føre seg på to plan, - det er det rasande opprøret til massane i Levanger mot ein uvanleg arrogant proprietær og valdsmakta hans, og det er altså kjærleikshistoria til to av dei sentrale opprørarane, tenestejenta Birgitta og skreddaren Paul Olsen.
Drygt 100 lokale amatørar utgjer det meste av ensemblet, og i dei mange masseopptrinna har instruktør Arnulf Haga gjort ein god jobb i å få fram raseriet og opprørstrongen. Her er det god personinstruksjon, synkronisering og koreografi. Like vellukka er ikkje all dialogen som tidvis ber litt for sterkt preg av at dette er amatørar. Men framsyninga står seg på at tre av dei sentrale aktørane syner gode sceneprestasjonar. Eg er skeptisk til kjærleikssoga, og ho var noko klisjeprega, men blei varmt og vart framstilt av Gunhild Sundli og Jon Asle Tronstad. Og Ingrid Elise Andersen synte eit stort register som Sild-Anna, eit fandenivaldsk kvinnfolk som berre vaks seg større og større gjennom framsyninga. Musikken til Vestad kler oppsettinga godt, men han er vanskeleg å synge, og det slit mange av aktørane med.
Raud vinter er eit imponerande dugnadsprosjekt som ikkje berre er Levanger si kollektive historie, men ein viktig del av Norgeshistoria. Det som nå blir spela på torget i Levanger, er noko uferdig både når det gjeld tekst, scenografi og spel. Men med litt justering, omarbeiding og betre personinstruksjon, har dette i seg stoff til å bli noko meir enn berre eitt av mange lokale spel.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen den 20. september 2006)
Raud vinter
Av Torvald Sund
Musikk: Knut Anders Vestad
Regi: Arnulf Haga
Scenografi: Monica Nestvold
Torvteatret, Levanger
Ein lite påakta del av norsk historie har fått sitt songspel, - og det var på høg tid.
Den moderne nasjonsbygginga i Norge tok til i 1814, men det demokratiske prosjektet tok først for alvor fatt med Thranerørsla rundt 1850. At agitasjonen til Marcus Thrane blei møtt med fengsling, og endte med emigrasjon til USA, er godt kjend. Men at fengslinga av ein av Thranes agitatorar i Levanger i februar 1851 førte til opprør og militær unntakstilstand med det resultatet at fleire av dei lokale rebellane fekk seks til ni års straffarbeid på Akershus, er langt frå del av allmennkunnskapen i kongeriket. Nå har denne dramatiske hendinga fått sitt songspel, og ut denne månaden står Levanger på hovudet for å dokumentere at byen for 155 år sidan stod i revolusjonens første rekke, og skapte overskrifter i aviser over heile verda.
I februar 1851 kom verdsrevolusjonen til Levanger. Thranittaragitatoren Carl Johan Michelsen held møte for å skipe arbeidarforeining, og for å agitere for allmenn røysterett, og det som vi i dag ser som heilt sjølvsagte demokratiske rettar. Dette blei for dryg kost for borgarskapet i Levanger, og Michelsen blei fengsla. Men der gjorde proprietær og lensmann opp rekning utan vert. Arrestasjonen førte til eit opprør som sette Levanger på hovudet og verdskartet i tre dramatiske døgn i februar 1851. Det blei sjølvsagt eit nederlag, og alle leiarane fekk lange tukthusstraffar. Men opprøret gav gjenlyd, og varsla om kva som ville kome. Om dette skreiv Åke Jünge boka ”Tre dagar i februar” i 1994. Nå har forfattaren Torvald Sund saman med komponisten Knut Anders Vestad skrive eit songspel om dei dramatiske dagane, og laurdag var det premiere på det same torget der slaget stod for 155 år sia.
Songspelet til Sund og Vestad er tru mot det historiske bakteppet, men har lagt inn ei kjærleikshistorie for å krydre det heile. Det er blitt eit poetisk og vakkert lite spel i spelet, men eg er uviss på om ei så sterk hending treng slik krydring. Handlinga går føre seg på to plan, - det er det rasande opprøret til massane i Levanger mot ein uvanleg arrogant proprietær og valdsmakta hans, og det er altså kjærleikshistoria til to av dei sentrale opprørarane, tenestejenta Birgitta og skreddaren Paul Olsen.
Drygt 100 lokale amatørar utgjer det meste av ensemblet, og i dei mange masseopptrinna har instruktør Arnulf Haga gjort ein god jobb i å få fram raseriet og opprørstrongen. Her er det god personinstruksjon, synkronisering og koreografi. Like vellukka er ikkje all dialogen som tidvis ber litt for sterkt preg av at dette er amatørar. Men framsyninga står seg på at tre av dei sentrale aktørane syner gode sceneprestasjonar. Eg er skeptisk til kjærleikssoga, og ho var noko klisjeprega, men blei varmt og vart framstilt av Gunhild Sundli og Jon Asle Tronstad. Og Ingrid Elise Andersen synte eit stort register som Sild-Anna, eit fandenivaldsk kvinnfolk som berre vaks seg større og større gjennom framsyninga. Musikken til Vestad kler oppsettinga godt, men han er vanskeleg å synge, og det slit mange av aktørane med.
Raud vinter er eit imponerande dugnadsprosjekt som ikkje berre er Levanger si kollektive historie, men ein viktig del av Norgeshistoria. Det som nå blir spela på torget i Levanger, er noko uferdig både når det gjeld tekst, scenografi og spel. Men med litt justering, omarbeiding og betre personinstruksjon, har dette i seg stoff til å bli noko meir enn berre eitt av mange lokale spel.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen den 20. september 2006)
innlegg av Amund Grimstad på
21:45
<< Startsiden