onsdag 11. februar 2009

Rundt og rundt


TEATER

Til Panama, til Panama
Basert på tekst av Janosch
Av Inki Storleer
Regi: Ian Magilton
Med: Inki Storleer, Aina Charlotte Totsås og Ian Magilton
Magna Vox Produksjoner, Teaterhuset Avant Garden, Trondheim

Bildet:
VENER: Den vesle bjørnen og den vesle tigeren slik Janosch sjølv meiner dei ser ut. TEIKNING: JANOSCH

Ei upretensiøs, leiken, litt surrealistisk og ikkje minst underhaldande musikalsk reise.

Inki Storleer, ei av drivkreftene bak det vesle teaterkompaniet Magna Vox i Trondheim, har i ein mannsalder ønska å lage teater av Janosch si bok om den vesle tigeren og den vesle bjørnen som ønska seg til Panama der alt var så mye større og betre. Historia er kjend frå barne-TV på tidleg 80-tal, og nå som målgruppa den gongen er blitt vaksne og foreldre, har Storleer gjort alvor av planane. Det er blitt ei søt og naiv lita musikalsk fortelling som for tida blir spela på Teaterhuset Avant Garden.

Janosch (som er eit pseudonym for Horst Eckert) er ein av Tysklands mest vidgjetne barnebokforfattarar og illustratørar. Fleire av bøkene hans er omsette til norsk, men mest kjend er nok historiene om den vesle bjørnen og den vesle tigeren. Dei har mye sams med andre kjende litterære figurar som til dømes Ole Brumm og Tussi, eller Ludvig og Solan. To ulike typar som kontrasterar og utfyller kvarandre. Den vesle tigeren (Inki Storleer) er naiv og leiken medan den vesle bjørnen (Aina Charlotte Totsås) er klok og traust, - og med veldig trong til å sove. Dei bur trygt og godt i eit skogholt ved elva, men får ein dag ferten av Panama, eit forjetta land med søte bananar. Og med det er draumen vekt. Så legg deg i veg utan heilt å vite korleis dei skal kome fram, og på vegen møter dei ulike dyr, underfundig og humoristisk presentert av Ian Magilton, og som alle fortel at vegen til Panama er til venstre. Om du går lenge nok til venstre, endar du sjølvsagt opp ved utgangspunktet, men når draumen er som sterkast, blir trua likeeins, og dei to er lukkeleg uvitande om at dei eigentleg er heime att.

For den som vil legge ei djupare meining i dette, kan ein tolke inn både livsløgner, dei nye kleda til keisaren, at alt går i ring, eller at dei fleste likar å la seg lure. Men dette er først og fremst upretensiøst og sjarmerande teater utan større intensjonar enn å vere god underhaldning. Stort sett lukkast dei tre på scena med det prosjektet. Dei er leikne og nysgjerrige, naive og ikkje så reint lite søte. I tillegg har dei sydd dei ulike scenene saman med artige musikalske innslag, godt harmonisert og kora, og akkompagnert av eit utal ganske uvanlege instrument. Ikkje noko teater kan bli så interaktivt som barneteater, og i denne produksjonen ligg det masse invittar til dei unge i salen. Nokre av dei er lette å be, og slik kan framsyninga raskt ta til å leve sitt eige liv.

Amund Grimstad

lørdag 7. februar 2009

Ein tunn vegg av tid

TEATER

Jeg er vinden i trærne
Av Jesper Halle
Regi: Jon Tombre
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Lysdesign: Morten Reinan
Med: Trond-Ove Skrødal, Marianne Meløy, Børge Bruteig, Ingrid Bergstrøm, Ola G. Furuseth, Ane Skumsvoll, Hans Petter Nilsen og Wenche Strømdahl.
Trøndelag teater, Studioscena

Bildet:
TEARS IN HEAVEN: Eit vart, vakkert og sårt samspel mellom far (Trond-Ove Skrødal) og son (Børge Bruteig). FOTO: MARIT ANNA EVANGER

Ei oppsetting som stiller viktige og vonde spørsmål ved menneska sin jakt etter lukke og sjølvrealisering.

Verdslitteraturen er full av historier om å lytte til dine inste kjensler, om å følge kjærleiken omtrent same kva, og om den store sjølvrealiseringa ved å lite på magekjensla di. På Studioscena på Trøndelag teater fortel Jesper Halle oss ei heilt anna historie, - om svik og om forgjengelege liv. Ho er sart, skjør, truleg meir sann enn det meste vi elles får presentert, og kanskje er det nettopp difor ho gjer så vondt. For hundre år etter Strindberg er det diverre framleis ”synd om människorna” .

Jeg er vinden i trærne er ei retrospektiv framsyning, litt surrealistisk i forma, og i starten ikkje heilt grei å kome inn i. Vi møter Andreas (Trond-Ove Skrødal) midt i livet, på eit torp der han har tilbrakt mang ei stund, og der minna er mange, - særs mange. Både livet og folk han har stått nær passerer revy i ei saumlaus hopping fram og attende i tid. I byrjinga er det litt krevjande å følge med i alle skifta, og mye blir hengande att usagt slik at ein fort kan bli redd for ikkje å forstå alt. Men det er truleg eit medvite regigrep, for når Halle og regissør Jon Tombre etter kvart tar til å avdekke lag for lag, fell brikkene på plass. Dei fleste, men ikkje alle. For her er framleis mye usagt, mye undertekst, og haugevis av næring for ettertanken.

Livet til Andreas har vore fullt av svik. Ikkje for økonomisk vinning, men for den kortvarige og heftige lukka der og då. Han har følgt sine drifter og kjensler, og svike både si første kone Monica (Marianne Meløy), og sonen deira (Børge Bruteig). Nå er han forlate også av si andre kone (Ingrid Bergstrøm), og han står relativt naken attende. ”Kva vann du?” spør Monica inkvisitorisk. Her er ingen gud som gjer opp rekneskap, den må han sjølv stå for, og resultatet er ikkje vakkert. I ei verd der alt er forgjengeleg står inkje att. Det er evige tema Halle tar opp, men i eit språk og med bilde som er så alt for lett å kjenne seg att i. Seriemonogamiet, kjensler framfor ansvar, seg sjølv framfor barna og eit utal andre lite flatterande kjenneteikn ved menneska. Så er vel Halle berre nok ein nymoralist som held opp gamle dygder mot menneskeleg forfall og umoral? Om så var, hadde dette vore lett å avfeie. Men ”Jeg er vinden i trærne” er ikkje moralistisk i negativ tyding. Halle og Tombre reiser eit utal spørsmål vi som menneske bør ha plikt til å stille oss sjølve om vi ikkje skal framstå som viljelause dyr. Det er gjort intelligent, og det gjer vondt slik det skal gjere.

I den scenografiske løysinga til Milja Salovaara blir handlinga spela ut på ei plattform dekorert med negativ av feriebilde (negative minne?), og med fire forheng som brått og dramatisk skapar rom og stengsel. I minimalismen til Salovaara er det tekst og handling det dreiar seg om. I Jon Tombres regi er mye av spelet litt teatralsk, og ofte repeterande. At replikkane tidvis går i loop som eit hakk i plata, gir ein fin effekt som understrekar både det som blir sagt, og at historia ikkje er ein endelaus lineær straum, men ofte kan gå i sirklar. Ensemblet er uvanleg godt samkøyrd og leverer eit presist og tett kammerspel som er særs truverdig. Trond-Ove Skrødal gir oss ei sterk rolletolking av ein undrande om ikkje angrande Andreas. I samspelet både med dei to konene, og særleg med sonen Kristian (Børge Bruteig) blir det levert mye menneskeleg innsikt. Jesper Halles tekst er intelligent, særs gjenkjenneleg, og syner oss menneske som i jakta på den kortvarige lukka ofte gløymer dei verkelege verdiane i livet. Vi lev bak ein tunn vegg av tid, livet er forgjengeleg, og snart er det ikkje anna att enn vinden i trea. Finalen er eit nydeleg bilde på den urealiserte, vesle lysande draumen som står att til slutt. Jeg er vinden i trærne er ei oppsetting som gjer noko med deg, som stiller vesentlege spørsmål, og som sit i deg lenge etter teppefall.

Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 6. februar 2009.)

tirsdag 3. februar 2009

Svar på tiltale?


TEATER

Triptych on Essence
(Tomteland Lieland Ridflickeland)
Av og med Institutet
Tekst: Ludvig Uhlbors
Regi: Anders Carlsson
Scenografi: Linn Lamberg
Med: Anders Carlsson, Iggy Malmborg og Bodil Mårtensson
Teaterhuset Avant Garden, Verkstadhallen, Svartlamon

Bildet:
KONTROLL: I ei fascistoid setting har Institutet full kontroll på si eiga undersøking av kjerna i det menneskelege tilveret. FOTO: BODIL JOHANSSON

I form ein kulturpolitisk pamflett, men også ei reise frå illusjon til røyndom.

Det Malmøbaserte svenske teaterkompaniet Institutet sette i fjor opp produksjonen The Rise and Fall of the Roman Empire som rett nok trakk fulle hus, men som representerte noko så uhøyrd som å bli endra frå gong til gong. I tillegg blei kompaniet skulda for at framsyninga ikkje blei vist mange nok gongar, og at intensjonane deira ikkje var til å forstå. Som ein parallell til vårt heimlege Kulturråds nulling av Miss Landmine, mista kompaniet offentleg støtte. Svenske frigrupper er organisert heilt annleis enn her i landet. I Sverige har dei ofte eigne scener og er som små autonome institusjonsteater å rekne. Å tape offentleg støtte blei såpass dramatisk at Institutet i november i fjor måtte flytte ut av lokala sine. Nå er dei etablert på nytt, og som svar på tiltale har dei laga ein produksjon som skal vere uangripeleg for millimetermåla til løyvande styresmakter og kulturbyråkratar, og som i form er ei fascistoid stoppeklokkeframsyning der ingen skal kunne tvile på kva dei vil.

Triptych on Essence er, som namnet indikerar, ein treaktar som freistar å gå inn til kjerna - til essensen - av det menneskelege tilveret. Kvar akt er nøye tilmålt med nedtellingsklokke som avgjer når akta er slutt, og i opninga fortel regissør og skodespelar Anders Carlsson pedagogisk og utvitydig om kva vi har i vente. Slik blir det heile presentert som særs føreseieleg, og der ikkje noko uventa kan skje. Dei tre skodespelarane, og også dei to særs synlege teknikarane, er kledd og sminka på eit vis som gir assosiasjonar til tyske brunskjorter og andre med overdriven trong til kontroll. Scenografien er ei blanding av sekstitalsteknologi og Reodor Felgen, og der sal og scene er omkransa av eit forheng som både blir nytta til pedagogisk presentasjon av kva vi har i vente, og som ei avgrensing mot noko uvisst som er utanfor. I denne settinga der vi ofte kan få ei kjensle av å vere innestengd i kompaniets eksperiment, spelar dei ut ein millimeterpresis produksjon som i hovudsak er ein drepande kritikk av offentleg detaljstyring av kulturlivet. Om det var alt, ville oppsettinga berre hatt akademisk interesse for oss i Norge, og vore meir som eit kulturpolitisk flygeblad. Men sjølv om Institutet er tydelege i sine intensjonar, i alle fall så tydelege at dei får att offentleg støtte, er framsyninga ikkje berre sin eigen antitese, men fungerer også på mange andre plan.

Dei tre aktene er tilsynelatande heilt autonome, med den samnemnaren at dei skal freiste å gå inn til essensen. I første akt blir vi presentert for den altoppslukande kjærleiken som er så total at HAN også elskar avføringa HENNAR og kosar seg med å ete skit. Det er spela teater, og det er vanskeleg å la seg provosere. I andre akt, som dei sjølve hevdar ikkje har noko innhald, får vi ein absurd og komisk presentasjon av eit lite fungerande familieliv representert ved ein nissefamilie som ender opp med å ta livet av stakkars Rudolf. Men i tredje akt er det ikkje lenger teater. Då har røyndomen innhenta oss, torturscenene er verkelege, scena eit fengsel, og vi er alle letta over vekkarklokka som omsider har talt ned og reddar oss frå ubehaget.

Triptych on Essence er ei utforsking av om det menneskelege tilveret har ei meining. Skodespelarane er dyktige, med tydeleg klassisk skolering, og spelar tidvis i eit formspråk som står i skrikande kontrast til innhaldet. Metaforar og parallellar til litteratur og teater sit meir enn laust, og i den pseudoalvorlege forma dei har gitt oppsettinga ligg det mye komikk. Slik blir det føreseielege uføreseieleg, og framsyninga si eiga motseiing. Vegen fram til svaret på essensen i tilveret er nok i lengste laget, og svaret kompaniet gir på si eiga undersøking blir hengande i lufta som eit postmodernistisk tja. Eg er litt uviss på kva Institutet meiner essensen eigentleg er, men kanskje er det nettopp det som er svaret?

Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen måndag 2. februar 2009)