Når far finn ein annan
TEATERMedeas barn
Av Suzanne Osten og Per Lysander
Omsetting: Liv Aakvik
Regi: Kjersti Horn
Scenografi: Maria Stjernborg
Dei som er med: Tobias Heiberg, Evy Kasseth Røsten, Jan Frostad, Wenche Strømdahl og Marianne Meløy.
Trøndelag Teater – Gamle Scene
Bildet: KORREKT: Vaksenspråk og handlingar går bokstavleg tala over hovudet på barna når foreldra skil seg. Foto:Harald Sæterøy
Pedagogisk og korrekt, men diverre ikkje så veldig mye meir.
Basert på Evripides greske tragedie om Jason og Medea skreiv Suzanne Osten og Per Lysander i 1975 ein moderne versjon som handla om skilsmål og svik sett i eit barneperspektiv. Då stykket hadde urpremiere i Stockholm for ein mannsalder sia, skreiv det seg rett inn i samtida med aukande samlivsbrot og større forståing av barna sine rettar både generelt og i samband med skilsmål. Tretti år seinare skulle denne problematikken vere endå meir aktuell. Men Trøndelag teater si oppsetting greier ikkje å gjere dette til meir enn ei lett underhaldande og pedagogisk særs korrekt framsyning som aldri maktar å gjere noko særleg med oss kjenslemessig.
Historia burde vere godt kjend, og snarare regel enn unnatak i det verkelege livet. Jason møter Medea. Søt musikk oppstår. Dei giftar seg og får to barn, - Lillemedea og Lillejason. Alt er tilsynelatande idyll inntil Jason møter Glauke, fortapar seg hodelaust, og svik både kone og barn. I Evripides tragedie blir Medea så oppbrakt at ho til slutt tek livet av både Glauke og barna. I dag trur vi at vi er flinkare til å takle kjenslene våre, men framsyninga viser at det berre er utanpå, og at reaksjonane tek andre, men likevel temmeleg destruktive former. Med vekt på korleis dei to barna oppfattar situasjonen, ser vi at dei vaksne er meir opptekne med sitt enn av korleis barna har det. Dei pratar vaksenspråk over hovudet på dei unge, og dei gjer ungane redde og usikre. Som ein moderator og forløysar kjem barnepiken Anna inn og set ord på ungane sine kjensler. Ho blir redninga for dei to, og trass i ei noko rufset framtoning, ungane sitt store forbilde.
I ei metaform der vi vekslar mellom gresk tragedie og dagens samlivsbrot, er produksjonen blitt ganske underhaldande. Sjølv om det alvorlege ligg i botn, er det mye humor og varme, særleg i det fine spelet mellom dei to små (Tobias Heiberg og Evy Kasseth Røsten), og ikkje minst den frodige og lett burleske barnepiken (Marianne Meløy). Foreldra blir i denne samanhengen stive statistar, og det er mogeleg barna kjenner det slik, og at dette er eit medvite val frå regissør Kjersti Horn. Men det gir framsyninga ein unødig distanse. Det heile blir meir eit titteskap og ein pedagogisk case study enn engasjerande dramatikk. Oppsettinga blir uforløyst, litt utvendig, og på det viset lite fengande.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. oktober 2004)
Basert på Evripides greske tragedie om Jason og Medea skreiv Suzanne Osten og Per Lysander i 1975 ein moderne versjon som handla om skilsmål og svik sett i eit barneperspektiv. Då stykket hadde urpremiere i Stockholm for ein mannsalder sia, skreiv det seg rett inn i samtida med aukande samlivsbrot og større forståing av barna sine rettar både generelt og i samband med skilsmål. Tretti år seinare skulle denne problematikken vere endå meir aktuell. Men Trøndelag teater si oppsetting greier ikkje å gjere dette til meir enn ei lett underhaldande og pedagogisk særs korrekt framsyning som aldri maktar å gjere noko særleg med oss kjenslemessig.
Historia burde vere godt kjend, og snarare regel enn unnatak i det verkelege livet. Jason møter Medea. Søt musikk oppstår. Dei giftar seg og får to barn, - Lillemedea og Lillejason. Alt er tilsynelatande idyll inntil Jason møter Glauke, fortapar seg hodelaust, og svik både kone og barn. I Evripides tragedie blir Medea så oppbrakt at ho til slutt tek livet av både Glauke og barna. I dag trur vi at vi er flinkare til å takle kjenslene våre, men framsyninga viser at det berre er utanpå, og at reaksjonane tek andre, men likevel temmeleg destruktive former. Med vekt på korleis dei to barna oppfattar situasjonen, ser vi at dei vaksne er meir opptekne med sitt enn av korleis barna har det. Dei pratar vaksenspråk over hovudet på dei unge, og dei gjer ungane redde og usikre. Som ein moderator og forløysar kjem barnepiken Anna inn og set ord på ungane sine kjensler. Ho blir redninga for dei to, og trass i ei noko rufset framtoning, ungane sitt store forbilde.
I ei metaform der vi vekslar mellom gresk tragedie og dagens samlivsbrot, er produksjonen blitt ganske underhaldande. Sjølv om det alvorlege ligg i botn, er det mye humor og varme, særleg i det fine spelet mellom dei to små (Tobias Heiberg og Evy Kasseth Røsten), og ikkje minst den frodige og lett burleske barnepiken (Marianne Meløy). Foreldra blir i denne samanhengen stive statistar, og det er mogeleg barna kjenner det slik, og at dette er eit medvite val frå regissør Kjersti Horn. Men det gir framsyninga ein unødig distanse. Det heile blir meir eit titteskap og ein pedagogisk case study enn engasjerande dramatikk. Oppsettinga blir uforløyst, litt utvendig, og på det viset lite fengande.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. oktober 2004)
innlegg av Amund Grimstad på
18:39
<< Startsiden